S/Y Coulant

Med kvinnelig mannskap.

Så er endelig Coulant ferdig med sitt Pit-stop i Miami og er på vei nordover.

Med kvinnelig mannskap.  For første gang med flere kvinner enn menn om bord:  Anne Grethe er tilbake og Sunniva, en tidligere Lindorff-kollega av skipperen,  er også med.   En ukes tid før hun møntrer av og reiser videre til New York.

Utenfor kysten eller Intracoastel Waterways (ICW)?

Det er spørsmålet som reiser seg når vi skal seile nordover.  Og svaret blir naturligvis Ole Brumm-svaret:  Ja, takk: begge deler.

Første etappen mellom Miami og West Palm Beach valgte vi å gå ut og seile utenfor kysten av flere grunner.  For det første er det i kanalen veldig mange broer som må åpnes - og som vi følgelig må vente på - og det ville ta ekstra lang tid på denne strekningen ble vi fortalt.  For det andre var skipperen desperat etter å komme i havet igjen etter å ha ligget i Miami så pass lenge (selv om det var et perfekt opphold) og til slutt: værmeldingen var meget god og lovet god seiling under supre forhold.

Vi fikk imidlertid veldig skiftende forhold med alt fra vindstille til liten kuling og en vind som skiftet rund hele kompassrosen.  Sol, overskyet og regn.  Og mye rotete sjø.  En sjø som det ikke var lett å bli klok på. 

Men en fin, lang dag på havet fikk vi og vi la oss da godt til rette inne i skjermet farvann i West Palm Beach om kvelden.  Rett utenfor fire-fem eiendommer som helt klart ikke var finansiert gjennom Husbanken.  Det var tydelig at vi nå var kommet til området for “The Rich and Famous”.

ICW.

Nest dag tok vi fatt på ICW fra West Palm Beach og opp til Fort Pierce.  (Og passerte 10.000 nautiske mil fra starten i Moss 9. juni i fjor).

Og turen opp til Fort Pierce kunne nok gitt heilnorske sosialdemokrater hjerteattakk.  For eiendommene til “de rike” langs Blindleia i Norge (som mange klarer å hisse seg opp over) ville garantert ikke blitt godkjent som våningshus her nede.  Og eiendommene lå tett oppover kanalen.  Og dette var kun sommerhus må vite.  Med stilig arkitektur og hager som nok heller bør karakteriseres som parker.  Skipperen må nok innrømme at han hadde  ventet seg mere vulgære eksempler enn det som ble oss til del:  det aller meste var bygget med stil og klasse og med spennende detaljer.  Uten tvil det flotteste vi alle hadde sett av eiendeommer.  Noen gang og noe sted.  Vi var fristet til å ringe opp eiendomsmeglerene til noen av eiendommene som var til salgs for å sjekke prisnivået, men v i fant ut at det nok var hyggeligst å ikke å vite det!  Noe kjøp ville det nok ikke blitt likevel!

I tre dager har vi seilt oppover ICW og det har vært en interessant erfaring.  Vi har marginene på vår side når det gjelder dybde og høyde i kanalen.  Dybden er stort sett mellom 2,2-3,0 meter (Coulant trenger 2,0 meter) og høyden på de broene som ikke kan åpnes er 65 fot (Coulant trenger 62,5 fot).  En rekke broer er lavere og de åpnes enten til faste tider (som regel hver hele halvtime) eller “on call” - dvs at vi kaller dem opp på VHF kanal 9 og så åpner de så fort trafikken tillater det.  Vi følger en “kjøreplan” som er utarbeidet av “Skipper Bob” og med god merking hele veien (blant annet er alle sjømerker merket med et nummer som vi finner igjen i kartet) så er det grei navigering.  Vårt norske flagg vekker nysgjerrighet og vi har til nå kun møtte hyggelige og hjelpsomme mennesker som gjør kanalferden til en minnerik opplevelse.  Kun en ting  irriterer skipperen: alle avstander er oppgitt i amerikanske statute miles så han må hele tiden kovertere til n.mil.  Men noe hjernetrim må jo han ha også.

På veien oppover har “kanalen” blitt stadig bredere og har fått mere karakter av et “sund” og det er blitt lettere å seile.  Vannet er imidlertid ikke særlig fristende.  Sporadiske meldiger over VHF’en om observasjoner av både hai og alligatorer har heller ikke bidratt til stor badelyst.  Etter West Palm Beach har vi stoppet i Fort Pierce, Vero Beach og Titusville hvor vi nå er.  Det var forøvrig ekstra flott å se JFKennedy Space Center fra sjøsiden rett før vi kom inn til Titusville. 

I morgen er planen å seile til Daytona (hvor Sunniva mønstrer av og reiser til New York) og Coulant fortsetter til St.Augustin som visstnok skal være nord-Amerikas eldste by og usedvanlig vakker.  Her blir det nok satt av en ekstra dag eller to etter som vi ligger foran den oppsatte plan som skal føre oss til 17. mai feiring i New York.   Vi fortsetter på ICW et par dager til og så får vi se hva været tilsier når vi kommer til Georgia. 

Titusville, Florida, 18. april 2011.

Cuba best kommentert utenfor Cuba.

Som annonsert i forrige utgave av bloggen, har det tatt sin tid med å få på plass en rapport fra seilingen på Cuba.  Det skyldes hovedsakelig 2 forhold: 1. Det har vært veldig vanskelig å skaffe internettforbindelse på Cuba (selv i Havana klarte vi bare å spore opp ett sted hvor det var trådløst internettforbindelse) og 2. Med den kontrollen myndighetene på Cuba har over all kommunikasjon på øya, finner vi det klokest å kommentere forholdene på Cuba fra en annen plass enn Cuba.  Så fra vår utmerkede plass her i Galleon Marina i Key West i Florida føler vi det nok lettere å kommentere våre opplevelser i Cuba.

Fra Dominikanske Republikk til Cuba

hadde vi en super seiling på to døgn (320 n.m) til Cuba.  Vi styrte en stor bue utenfor Haiti, men til gjengjeld var vi så vidt innom farvannet av Great Inagua Island.  Vi fikk motorproblemer under veis da vi skulle lade batteriene, men etter å ha renset filtrene gikk motoren igjen som en klokke.   Første “Port of Entry” på Cuba når man kommer østfra, er Marina La Vita som ligger et godt stykke oppover nordkysten.  Vi hadde beregnet ankomst et stykke ut på dagen, men god gjennomsnittsfart ga oss ankomst godt før beregnet ankomsttid.  Selve innseilingen til marinaen var “tricky”, men vi ble møtt av en båt langt ute i innløpet som sa “follow me” - noe vi da gjorde.  Og gikk på grunn!!  I en kanal som var godt merket på begge sider og som hadde oppgitt dybde i hele kalen på minimum 4 meter!  Vel, det var visst ikke slik likvel.  Selv midt i kanalen var dybden maks 3 meter og litt utenfor midten (men godt innenfor merkene!) var den bare 1,5 meter.  Vel, ingen dramatikk:  Det var sandbunn og vannet var på vei opp så det bare å vente til vannet steg.  Vi fløt av og kunne gå de siste 400 m inn til marinaen hvor de var rimelig flaue over episoden.

Innsjekking til Cuba

var som forventet meget omfattende.  Men meget profesjonell og ikke minst: den ble gjennomført med godt humør og hvor vi samtidig fikk mye nyttig informasjon.  Innsjekkings-delegasjonen besto av 8 personer og en narkotikahund.  De 8 var: 1 lege ( “sjekket” vår helsetilstand) , 2 fra landbruksdepartementet (sjekket ALLE våre matvarer), 1 fra Customs, 1 fra Immigration, havnesjefen, 1 fra Marinaen og 1 tolk.  Også her hadde man lært seg å ta betalt av utlendinger.  “Alle” tjenester var belagt med avgifter i valtuaen som vi utlendinger må bruke:  CUC eller kovertible Pesos.

Visumet vi fikk for vårt opphold på Cuba var laget på et eget, løst ark som ble lagt i passet og som myndighetene tok ut da vi dro.  Dette er selvfølgelig et system som er laget for Amerikanere.  Pga av sin embargo på Cuba har de ikke lov til å reise dit, men hvis de likevel gjør det, er det i alle fall ingen spor som ligger igjen i passet.  VI derimot ØNSKET å få passene stemplet som et minne, men fikk det ikke.

Marina La Vita var en helt grei marina, men ligger helt for seg selv utenfor alfarvei.  En dag tok vi imidlertid taxi 50 km inn til provinshovedstaden Holgin som var interessant nok, men ga et sterkt inntrykk av det enorme forfall man ser over alt.  Det som hadde vært arkitektoniske perler, var nå forlatt og forfallet var kommet så langt at det var bare tidsspørsmål før bygninger faller sammen.  En tragedie.  Menneskene var imidlertid nysgjerrige og vennlige så vi hadde en hyggelig dag i Holgin.

Seiling Cubas nordkyst.

Vi visste vi hadde lange dagsetapper foran oss og la opp til 50-80 n.mil per dag.  Oppsiden var imidlertid at vi hadde gode vinder: 8-10 m/sek hver dag 110 - 130 grader på baugen.  Vi hadde derfor hver dag en snittfart på mellom 8.2 - 8. 7 knop.  Vi startet imidlertid hver dag  mellom kl 07:00 og kl 08:00 og var alltid inne i havn i god til før det ble mørkt ved 19:00 tiden.  Langs hele kysten er det ikke en eneste marina eller havn for lystbåter - av gode grunner.  I løpet av den uken vi seilte langs denne utrolig flotte kysten, så vi ikke en eneste lystbåt hverken på vei vestover eller østover.  Vi var helt alene.  Og hver kveld ankret vi opp i en nydelig lagune med en praktftull strand etter først å ha klarert med den lokale kystvakten (Guardia Frontera).  Og klareringen var en like morsom prosedyre hver gang.  Den foregikk ved at skipperen brukte den lille spansken han kunne og Guardia Frontera prøvde å svare på den lille engelsken han kunne.  I løpet va 7 dager var vi ikke i land en eneste gang.  Og savnet det heller ikke.  Vi hadde alt vi trengte av vann, mat, øl og vin og badet i det klareste vann vi noen gang hadde sett.  Og badevannet holdt høvelige temperaturer med 27 til 28 grader.  Det samme vi hadde i luften.

Navigering langs kysten gikk meget greit.  Vi hadde gode elektroniske kart og ypperlige papirkart.  Dessuten var det store fyr spredt oppover kysten.  Fyr som interessant nok fortsatt er drevet av klokke(ur)verk og som derfor må trekkes opp 2 ganger i løpet av natten!

Etter en ukes med mye god seiling kom vi inn til Marina Darsena som den kalles lokalt eller Marina Acua som den kalles for utlendinger.  En marina som var bygget i 50 årene, men som var rimelig godt vedlikeholdt og som lå praktfullt til ved starten av Varaderohalvøya - som er det største turiststedet på Cuba (etter Havana).  Her var det 17 båter hvorav ca 10 lå der permanent og 7 var på besøk.  Det var det høyeste besøkstall de hadde hatt på mange år!!  Vi fikk øyeblikkelig god kontakt med 2 kanadiske båter og 1 båt fra Australia.  Sammen med disse hadde vi derfor særdeles hyggelige 6 dager mens vi utforsket mer av Cuba og ikke minst Havana.  Havana lå bare 140 km eller 2,5 timers busstur unna.

Noen betraktninger om Cuba.

Noen og femti år etter Revolusjonen er folket rimelig desillusjonerte og lurer på når det blir deres tur til å ta del i velstandsutviklingen.  Ingen har tro på at dagens (gamle) ledelse vil bringe dem dit.  Selv om befolkningen i utgangspunktet ikke har lov til å snakke med utlendinger (med mindre du er “lisensiert” fordi du jobber i turistbransjen) er de nysgjerrige og ivrige på kontakt.  Når de etter hvert får tillit til deg, åpner de seg stadig mer og man får vite mer hva som foregår bak den fernissen utlendigene ser.  Mange Cubanere har jo god utdannelse, men hva hjelper det når man ikke får brukt sin utdannelse.  Eksempelvis var servitøren på den lille kafeteriaen på Marina La Vita utdannet atomfysiker, men mistet jobben som atomfysiker kort tid etter han ble ansatt da instituttet ble lagt ned.  Uten forklaringer.  Flere av drosjesjåførene vi møtte var utdannet leger eller lærere, men fant ut at det var mye mer å tjene ved å jobbe i turistbransjen enn i rene lokale institusjoner eller tjenester.  Orningen med at “alle skal ha lønn” har også effekten at mange velger IKKE å jobbe siden forskjellen mellom å jobbe - eller ikke - gir liten forskjell i den månedlige utbetalingen!  Så selv om det sikkert opprinnelig var vakkert tenkt, gir det ikke mye initiativ til å jobbe og få til ting.

Noe annet som er påfallende, er at forbausende mye av det man kjøper - og som man tror er produsert lokalt - faktisk er importert.  Orange juice og mye frukt og grønnsaker, som med letthet kunne produseres på Cuba, er importert.  Og langs hele vår seiling langs Cubas nordkyst så vi ikke en eneste fiskerbåt, ikke et eneste fiskebruk eller et eneste tegn på at det foregår noe fiske!  Helt utrolig.  Det KAN ikke bare henge sammen med at myndighetene er redde for at Cubanerne vil ta båtene og flykte til USA.  Selv om drømmen om USA er fortsatt drømmen til de fleste Cubanere.  Så sterk at vi faktisk fikk beskjed av våre venner i Marina Darsena at vi ikke måtte bli overrasket over hvis Cubanere ville tilby opp til USD 10.000 for (ulovlig) å bli med oss til Key West i Florida.  Nå fikk vi ingen slike tilbud og ikke hadde vi tenkt på dette som en mulig finansieringsløsning av vår tur heller, men det forteller hvor sterk “drømmen om Amerika” fortsatt er.

Som tidligere nevnt er bygningsmassene i en tragisk forfatning.  Noen klarer likevel å holde det ryddig og ikke minst RENT, men det generelle bildet er at vanvittig mye er forlatt og forfallent.  Og selv enkle ting funker ikke.  Ikke nye ting heller.  Incentiver for å vedlikeholde og drifte på en forsvarlig måte er jo ikke til stede og resultatet gir seg selv.  Vi seilte for eksempel forbi en vindmøllepart med 12 relativt nye vindmølller, men ikke en var i virksomhet.  Det samme er tilfelle for de mange små minipumper som opp olje fra grunnen: På bussturene fra Varadero til Havana tellte vi 32 pumper og det var kun 7 av dem som fungerte.  Og går du inn til det lokale teleselskapet Cubacell for å leie computer (noen gamle utgaver), er det garantert maks 50 % av dem som funker.    Så bare av det som kunne ordnes med en “quick-fix” ville man kunne få en enorm avkastning.  Men etter de utallige diskusjoner vi har hatt med lokale cubanere, ligger nok slike “Quick fix” langt inn i fremtiden.

Havana.

Bare navnet, ordet, gir eksotiske assosiasjoner hos de fleste.  Så også for Coulants besetning på to.  Så vi besluttet oss for å ta et par dager i Havana.  En 2,5 timers tur langs kysten i en utmerket Kinesisk-produsert buss med all tenkelig komfort bragte oss inn til byen.  Vi hadde på forhånd booket 2 rom i et “Casa particular” - dvs to rom i en privat leilighet hos en famile.  En ordning som myndighetene har godkjent og som gir familiene et mulighet til å tjene noen pesos ekstra.  Rommene var helt ok de og i alle fall var det en rimelig ordning (ca 1/4 av hotellpriser): ca NOK 175 pr natt.  De lå i en gammel bygning som til gjengjeld lå midt i sentrum av Havana og var et ypperlig utgangspunkt for oss som ønsket å GÅ mest mulig rundt (7 dager i båten uten muligheter til å  gå i land hadde gjort oss desperate).

Men vi startet med en busstur for å få oversikt over byen. 1 time og 50 minutter som var ca 1 time og 30 minutter for mye og som ga oss lite eller ingenting!  Foruten Revolusjonsplassen, en enorm kirkegård og Grande Plaza (som vi allerede hadde sett) så vi kun en rekke bannere som hyllet Revolusjonen og landets ledere.  Men den viste også mye fattigdom og en eiendomsmasse i forfall.  Så vi fant ut av vi ville gjøre dette bedre selv.  Til fots.  Ulempen ved å gjøre det til fots er at på hvert eneste hjørne ble du ropt “Taxi” til av 7-8 personer og vi ble ganske aggressive mot all den masingen etter hvert. 

Vi var rundt og fikk med oss en rekke “must”steder, men nøyer oss med å nevne tre. 

1. Capitoli som er en kopi av Capitol Hill i Washington, men for å være sikker, bygget de den 1 fot større slik at Cubanerne har den største må vite.  Elendig vedlikehold har imildertid sterkt redusert glansen av bygningen og den fremsto derfor nettopp som det:  En sliten kopi. 

2. Revolusjonsmuseet var så absolutt imponerende, men de kjente ordene om at “det er seierherrene som skriver historien” er vel bedre illustrert her enn det vi har sett noe annet sted. Castrobrødrene og Che er selvfølgelig i fokus og omtalen av Revolusjonen - dens ideer og implementering - er rørende naiv etter vår mening.  Og den blir ikke mindre etter resultatene å dømme over 50år senere.

3.  Full gjennom gang av en sigarfabrikk.  Med 600 arbeidere.  Meget interessant - og opplysende - om alt arbeidet som ligger bak produksjonen av sigarene.  Men det var jo selvfølgelig en nedtur for alle som har trodd på myten om at sigarer blir rullet på innsiden av lårene til Cubanske jomfruer.  Ikke det at vi har forutsetning til å uttale oss om jomfru-statusen til de cubanske kvinnene som jobbet der, men sigarene ble ikke rullet på innsiden av lårene i det hele tatt!  Skipperen håper jo ikke han med dette har redusert lesernes interesse for Cuba og ønske om å reise dit med denne faktaopplysning.  Det ER mange andre - og gode - grunner til å reise til Cuba likevel.

Som en oppsummering kan vi trygt si at Cuba er en av de største - hvis ikke DEN største opplevelsen på hele turen.  Så langt.

Key West.

Med overseiling til Key West har vi innledet et helt nytt kapittel på turen.  Og vi har hatt et spennende sceneskifte.

Fra Cuba hvor vi hadde lite eller intet, men hvor ingen ting kostet noe særlig til her hvor de har ALT og hvor ALT koster.

Key West er også en hyggelig og spennende oppdagelse.  Skipperen har fått gamle, goder amerikanske venner, Roger og Tom, om bord og ferden går i morgen oppover mot Miami.  Værmeldingene er gode så vi håper igjen på god seiling.

Det får dere høre om i neste utgave av bloggen.

 Key West, Florida, 27. mars 2011.

De ukjente spanske jomfruøyene. 

De spanske jomfruøyene er relativt ukjente i forhold til de amerikanske og engelske jomfruøyer.  Ikke er de spanske heller -  selv om spansk er hovedspråket på øyene.  Nei, administrativt hører de under Puerto Rico som jo er amerikansk og øyene består stort sett av de to større øyene Isla de Culebra og Isla de Vieques og en del mindre øyer.  Vieques har i mange år av amerikanerne blitt brukt som treningsfelt for skyting og bombing fra fly og store deler av øya er derfor isolert i dag pga alle udetonerte skarpe skudd og bomber.  Etter sterkt press fra øyboerne på Vieques stoppet amerikanerne bombingen av øya for flere år siden, men det er ikke ryddet opp og øya kan ikke åpnes opp.  Synd.  For det er en meget vakker øy som fortjener å komme frem i lyset.

Coulant har besøkt to av naturhavnene som er åpne for besøk og kan bare bekrefte at de kan fullt ut konkurrere med de beste på de amerikanske og engelske jomfruøyene.  Men vårt aller flotteste paradis (Karibiens best bevarte “hemmelige paradis” ?) fant vi på den lille øya Culebrita.  En lagune med en sandstrand som vi ikke har sett noe bedre noe sted på turen og med et så klart vann at det var nesten uvirkelig.  Legg til at det er et havskilpadde-reservat så begynner man kanskje å forstå begeistringen.  Å dykke her sammen med svære havskilpadder og masse tropisk fisk kommer utvilsomt til å stå som igjen som et av høydepunktene på turen.

Men for å være korrekt: vi startet faktisk vårt besøk til de spanske jomfruøyene med å gå til Isla de Culebra.  Vi foretok innsjekkingen i den lille byen på øya og fikk der utskrevet vår amerikanske crusing license som gir oss rett til å seile i amerikanske farvann i ett år fremover.  Veldig praktisk!!  Etter at den er utstedt, behøver vi bare å ringe inn å melde fra hvor vi er når vi seiler i farvannet Puerto Rico og de spanske jomfruøyer.  Enkelt og greit.  Vi har også vært innom flere havner på hovedøya Puerto Rico.  Særlig har vi tilbrakt en del tid i Puerto del Rey Marina på østsiden av øya.   Her tok vi bl.a. opp båten for å få gjennomført en del vedlikeholdsarbeider. 

Proviantering for de neste fire ukene. 

Nå har vi kommet til Ponce som er Puerto Ricos neststørste by etter hovedstaden San Juan.  Byen ligger på sydsiden av øya og er et godt utgangspunkt for neste seiling som går til den Dominikanske Republikk.  Byen er også kjent for billig og god diesel og hvor du får ALT du trenger av proviantering for videre seiling.  Skipperen og co-skipperen (det er nå kun to om bord frem til Miami) har da også brukt dagen i dag til å proviantere for de neste 4 ukene.  Hele mars måned går nemlig med til å seile DR og Cuba og da er det en STOR fordel å være selvforsynt med mat, vann og utstyr da vi må regne med at tilbudet underveis vil være særdeles mangelfullt.  I morgen skal dieseltanken fylles til randen og det samme skal vi gjøre med de 12 ekstra 20 liters kannene vi har på dekk.  Nå regner vi jo fortsatt med gode vinder fra øst (og etter hvert også fra nord), men værtypen endrer seg etter hvert som vi beveger oss vestover og vi har begynt å få vindstille om nettene.  Noe vi ikke er spesielt glade for: Vi kommer til å få lange strekk fremover med seiling om natten og dessuten holder vinden vår vindgenerator i gang slik at vi produserer mesteparten av strømmen vi trenger med vindgeneratoren.

Utfordringer i kø.

De neste fire/fem ukene skal vi seile den Dominikanske Republikk (DR) og Cuba.  Og vi regner med å møte store utfordringer, men på forskjellige måter i de to landene.  I DR vil den største utfordringene være den store menneskesmuglingen som foregår fra DR til Puerto Rico (som jo er amerikansk og regnes som det “forjettede” landet) og styre unna denne trafikken og ikke bli involvert på noen måte.  Dessuten er kriminaliteten i selve landet DR skyhøy så også i havnene og på land vil vi møte sikkerhetsutfordringer.  Vi har foreberedt oss godt og skal ha et møte med den Puerto Ricanske kystvakten i morgen for å legge opp vår seilingsplan og vårt sikkerhetsløp.  Så vil vi kontakte kystvakten i DR over VHF umiddelbart når vi er innenfor DR’s grense for å videreføre kontakten fra Puerto Rico.  Resten blir situasjonsbetinget, men vi regner med å kunne håndtere situasjonene etter hvert som de dukker opp.

På Cuba regner vi ikke med sikkerhetsproblemer (det er meget lav kriminalitet på Cuba), men er forberedt på en del byråkratiske utfordringer.  Selv om det ikke nødvendig er kritiske problemer vi forventer, er vi redd for at det kan ta mye tid. Blant annet er vi forberedt på full innsjekking i hver eneste havn - og alle havnene vi vil besøke må vi oppgi allerede i første havn.  Men hva om vi ønsker å endre på planene av forskjellige grunner?

 Dette blir spennende så følge med i neste utgave av bloggen…………………..

Ponce, Puerto Rico, 25. februar 2011.

Siste blogg ble skrevet fra Guadeloupe.  Etter denne tid har vi hatt følgende seilingsrute<:

Guadeloupe -Antigua - St. Barths - St.Martin.  Dessuten har vi måttet ta flyturen nedom Barbados for å skaffe USA visum.

Vi har hatt fantastiske fine seilforhold hele veien.  Med østnordøstlige vinder har vi hele tiden kunne stå i ett strekk til neste destinasjon.  Dessuten ligger øyene stadig litt lenger vest slik at vi får mer og mer behagelig kurs.  Vindene ligger hele tiden rundt 8-12 m/sek noe som gir frisk/optimal seiling hele tiden.  Med fart på 7,3-7,5 knop.  Og med 1 knops medstrøm har vi hatt en fremdrift på ca 8,5 knop hele veien.  Det har gjort at vi hele veien kan seile fra en øy til neste på dagslyset og slippe å gå ut av havn eller komme inn til ny, ukjent havn på mørket.

Til tross for at vi har fulgt hovedleden mellom øyene ser vi nesten ingen andre båter - noe som får oss til å tro at de andre båten ligger utrolig lenge i hver havn før de beveger seg videre.  Noe stort sett også havnene bekrefter:  I de aller fleste tilfeller har vi de samme naboer i havnen når vi kommer som når vi drar.   Selv blir vi meget utålmodig hvis vi ligger mer enn en full dag i en havn: Vi må videre.   Siden sist har vi imildertid også vi hatt lengre opphold i havnene for å få med oss flest mulig opplevelser.

Guadeloupe. 

Øya har form som en sommerfugl og etter anbefaling bl.a. fra Ståle og Anne Lise Larsen fra Viking Crusader som lå på samme brygge som oss, besluttet vi å leie bil og utforske den vestlige “vingen” av øya.  Meget vakker og frodig øy med mange severdigheter.  Øya er fortsatt sterkt preget av sin franske tilhørighet: På spørsmål om hvorfor all skilting og informasjon kun er på fransk, får man klar beskjed om at de har lagt til rette for franske turister og så får de andre klare seg så godt de kan. Men de kjører i alle fall på ”den riktige” siden - høyre side - av veien og det gjorde rundturen lettere.

Da vi skulle videre til Antigua, ble vi enige om at vi skulle ta kanalen som går gjennom øya (midt i mellom “vingene”) for å spare tid.  Første delen av kanalen går gjennom grønne deler av øya for så å munne ut i havet i et område med uttallige rev - noe som ville kreve en del fin-navigasjon.  Kanalen går igjennom et trafikkert område  og innebærer to broåpninger på motorveien. For å minimere ulempene for motorveien, er det derfor bare en broåpning i døgnet: kl 05.00 om morgenen.  Da er det jo stein mørkt her nede så vi var noe betenkt med løsningen.

Det var utpurr kl 04.00 og avgang fra marinaen kl 04:15 og vi lå klar til broåpningen kl 04:45 (slik anbefaling var).  Det kom fire andre båter som også ventet på åpning.  kl 05:00 åpnet broen seg og i stummende mørke ledet “Coulant” eskadren gjennom først grøntområdene og senere i havet: gjennom åpningene i revene.  Kun en av de andre båtene hang med: de andre (lokale!) ble hengende etter.  Ved 06:15 tiden kom solen opp og det ble svært så trivelig med en fin seiling opp til Antigua.

Antigua.

Bare navnet i seg selv gir assosiasjoner til de største seilyachtene i verden.  De vi alle bare ser i de store båtbladene, men aldri i virkeligheten.  Men her lå de på rekke og rad.  Alle de kjente.  Med store besetningen som hadde til oppgave å se til at alt skinner  -  hele tiden.  Mens de venter på at eieren kanskje kommer innom en gang eller to i året for å ta et par ukers tur på vannet.   For Gabbi og skipperen hvar jo dette som å komme inn i en enorm godtebutikk.  Uten penger!  For her snakker vi jo om prisklasser som er uanstendige!  Men morsomt var det.  Og selv om vi var uten penger, besøkte vi godtebutiken gang på gang.  Ble liksom aldri leie.  Dessuten fikk vi mange ideer til utstyr og organisering om bord som passer selv inne våre mulighetsområder.

 Alle de store båter lå i Falmouth Harbor.  Jørgen (sønnen til Ulf som var med på ARC’en) lå der for anker med sin båt og var i ferd med å legge siste hånd på verket for å få ut sitt “Yachtmaster” sertifikat.  Han anbefalte oss derimot å gå til nabohavnen - English Harbour - og mente at dette var mye riktigere - og hyggeligere - for oss.  Og han hadde helt rett.  English Harbour var opprinnelig bygget som base for den engelske Marinen og Nelsom var selv stasjonert her for en kortere periode.  Han likte seg imilertid ikke her (hvordan er det mulig??) og fikk nytt tjenestested.

Vi likte oss umiddelbart og fant oss straks til rette med oppankring 100 meter fra Nelson’s Dockyard - et område med bygninger som er fullrestaurert i god engelsk kolonistil fra det 18. århundre.  Her var det også full innklarering (toll, immigrasjon og havnemyndigheter) så den praktiske delen ble effektivt tatt hånd om.

English Harbour og Falmouth Harbour var forbundet med en vei på ca 400 meter så vi hadde utmerket adgang til “godtebutikken” hele tiden.    Dessuten var det bare 4 minutters “jolletur” til en av de beste strendene vi har sett på turen så English Harbour hadde ALT.  Som vanlig var det  bare vennlighet å møte og når man på toppen av det hele fikk en “touch” den britiske stilen, ble det hele perfekt.  Så ble vi da også et døgn lenger enn opprinnelig planlagt før vi klarte å rive oss løs for å seile videre.

St.Barths (egentlig St. Barthelemy).

Distansen fra Antigua til St.Barths er ca 75 n.mil og vi var avhengige av de gode forholdene for å rekke frem i tide - før mørket senker seg ca ved 18.15 tiden.  Vi var tidlig oppe og fikk en utrolig fin seilas slik at vi 11 timer etter kom til St.Barths.  Vi hadde sterke ønsker å ta øya nærmere i øyesyn.  Ikke fordi det er øya for “the rich and famous”, men mer fordi øya tross alt var svensk i ett århundre før Oscar II begikk feilen å forta en folkeavstemning på øya om beboerne heller ville tilbake til Frankrike. Og det ville de.  Så vi ville gjerne se hvilke “fyrtårn” som sto igjen etter svensk herredømme i ca 100 år .

Vi seilte inn på havnen ved hovedstaden Gustavia ca 1 time før solnedgang.  Den er kjent for å være en dårlig havn i utgangspunktet og når vi kom, var selvfølgelig alle de gode plassene tatt.  (Mange som får plass ligger der i ukesvis).  Og selv “de gode plassene” helt innerst i haven hadde så mye svell/hiv at vi var uansett usikre på om vi ville tilbringe en natt med så mye slingring.  Vi besluttet at de rike og kjente heller fikk klare seg uten oss denne gangen og seilte heller til en flott naturhavn en time lenger nord hvor vi akkurat fikk plukket opp en bøye og fikk “parkert” for natten før før mørket festet sitt grep på alle de 40 båtene som lå i bukten.

St.Martin

ligger bare 1,5 times seiling fra St.Barths og vi var på plass i god tid før broåpning kl 11:30 for båter som skulle inn i den kjempestore bukten  hvor de aller fleste båtene ligger.  Og her inne fikk vi plass ved den beste marinaen (Simpsom Bay Marina) etter litt frem og tilbake med marinasjefen.  Vi fikk en perfekt plass.  Her er alt innen nærmeste område:  Det er 11 kafeer og restauranter innen 4 minutters gange.  Bakeri, supermarked, buss til hovedstaden, vaskeri etc etc ligger rett innenfor brygga.  Og havneavgiften for denne plassen i en av de mest populære marinaene i hele Karibien er ikke avskrekkende: ca 200 kr pr døgn.  En del lavere det vi må betale for slitne gjesteplasser i norske sørlandsbyene med heller begrensede tilbud.

Vann i marinaen var greit, men vi slet mere med få det elektriske ladesystemet på plass da de kun har 110 Volt og 60 Htz på brygga.  Men alt er nå på plass.  På den andre siden av bukten er det en rekkt båtforrretninger og med jolla tar det bare tre minutter til dette gode markedet.  I det hele tatt er jolla det beste fremkomstmiddelet her: det meste ligger spredt rundt i bukten og det er langt å gå, men kort med båt.

St.Martin er delt i to: En nederlandsk del (hvor vi ligger), som da egentlig heter St.Maarten, og en fransk del.  Skal vi ta Coulant over bukta til den franske delen, må vi gjennom hele kverna: full utklarering med immigrasjon, toll og havnemyndigheter og tilsvarende innklarering på fransk side.  Med jolle er det imidlertid greit å reise over grensen. Den fleksibiliteten har heldigvis de to landene blitt enige om. Vi har da også tatt jolla over på den franske siden for å besøke våre danske venner på båten Piton uten noen formaliteter.

Hovedstaden i nederlandske St.Maarten er Philipsburg og ligger ca 15 min med taxi fra Simpson Bay.  Det viste seg å være en usedvanlig sjarmerende by med hyggelig, lav bebyggelse, praktfulle strender midt i byen og et godt restauranttilbud.  Det er dessuten enkelt med to hovedgater: Front Street med designerbutikker,  gullsmedforretninger, casinos o.l. og Back street med flere “bargain shops”.  Byen har gjennomgått et “beautification” prosjekt hvor de dessuten har laget gågater og nye fortau med palmer og nye gatelamper.  Riktig så trivelig.  Fullt så trivelig er det ikke når hordene fra cruise skipene velter inn over den lille byen, men det er vel ikke til å unngå her i Karibien.

Gabbi og Ingrid takket for seg i St.Martin og tok fly tilbake til Antigua hvor de hadde sin forbindelse tilbake til Norge via London.  Tor Torma kom i går og sjekket inn på Coulant og er klar for videre seiling nordover.  Vi reiser selv fra Barbados i ettermiddag og lander sent i kveld på St.Martin.

Til Barbados for å skaffe amerikansk visum.

Som en forberedelse til seiling på amerikanske jomfruøyene og ikke minst: til å seile østkysten av USA med egen båt, trenges USA visum.  Her holder det ikke med den vanlige visawaiver’n vi ellers får på flyplassen ved ankomst USA.

Og Barbados er stedet for USA visum for hele Karibien.  Også for oss seilere i området som har planer om seiling i amerikanske farvann.

Etter som vi ikke var innom Barbados da vi seilte her syd, besluttet vi å lage “en ferie i ferien” her på Barbados når vi allikevl måtte reise hit.  Og det var en god beslutning:  Øya er særdeles sjarmerende i sin frodighet og befolkningen er særdeles livlige og trivlige.  Øya skiller seg fra de andre Karibiske øyene ved at den ikke er oppstått av lavagrunn og at den har kun hatt en tilknytning til et europeisk land hele tiden: til Storbritannia.  De fleste andre øyene har skiftet “eierskap” opp til 20 ganger (england, frankrike, spania og sogar Sverige og Danmark!) mens altså Barbados har fått være i fred. 

Særlig vestkysten er fantastisk med sine strender med den fineste sanden (ser ut som melis) og rene vann.  Her bor kjendisene på rekke rad og hotellprisene reflekterer da også denne etterspørselen.  Da skipperen skulle bestille hotellrom, brukte han en reisehåndbok og ringte et av hotellene som så bra ut og fikk beskjed om at prisen var USD 1.600.  Skipperen var rystet over prisen på USD 1.600 for 3 dager!  Men det var da heller ikke for 3 dager, men pr døgn!!  Hotell Hilton ble løsningen til en pris som var en brøkdel av de USD 1.600.

Ved fremmøte til intervju i den amerikanske ambassaden kunne skipperen reflektere over at dette var 3. gangen siden oktober i fjor at han måtte trekke i langbukse (de to andre gangene var julaften og nyttårsaften) og lurer på hvordan det skal gå når nord Kanada, Grønnland og Island skal beseiles.

Men før det skal det seiles mye godt her i Karibien.

Barbados, 3. februar 2011.

Nyttårshilsen fra St.Lucia.

Siste melding fra Coulant var etter målgang i ARC regattaen og vi hadde da såvidt kommet inn til marinaen i Rodney Bay her på St.Lucia.  Det var for 15 dager siden.  Dagen etter ble vi flyttet til en ny brygge med 220 Volts tilkobling og der har Coulant ligget siden.

Etter vår innkomst har vi fått veldig mange hyggelige tilbakemeldinger fra kjente og ukjente.  Mange som har ønsket å dele sine erfaringer fra tidligere ARC’er med oss, noen som har gode råd og anbefalinger for den videre ferden og ikke minst alle de som sender hyggelig jule- og nyttårshilsen til Coulant.  Skipperen er overveldet at så mange har funnet det interessant å følge oss på ferden - først ned til Kanariøyenen og deretter via ARC’en til hit til St.Lucia i Karibien.  Tusen takk til alle dere der ute som følger med.  Vi synes det er morsomt å inspirerende å ha dere “med” på turen og håper også at - i alle fall en del av dere - følger med videre når Coulant kaster loss rett over nyttår med kurs for St.Vincent og the Grenadines.

Rapporter fra Atlanteren i “kjedelig” format.

Vi har fått noen spørsmål hvorfor rapportene fra seilingen i Atlanteren ble så tettpakkede.  Uten avsnitt, overskrifter etc etc.  Så det så ut som en lang, kjedelig offentlig rapport.  Forklaringen er enkel.  Når skipperen skrev rapportene fra sjøen, var de redigert akkurat på samme måte som de tidligere rapporter.  MEN når de ble videresendt over satelitt for publisering, gikk de først i gjennom et program som “pakket de godt sammen” for at ikke regningen fra satelittoverføringen skulle bli for høy og da ble redigeringen endret og forenklet.  Skipperen håper imidlertid at innholdet i rapportene var så pass interessante at de oppveide den kjedelige formen de fikk.

Halvveis.

Coulant har nå tilbakelagt over 7.500 nautiske mil (n.m.) siden avreisen fra Moss 9. juni i år.  Av dette utgjør reisen Moss til Kanariøyene ca 4.300 n.m. og ARC’en ca 3.200.  Den totale distansen før Coulant er hjemme i Moss igjen en gang i 2011 ble opprinnelig beregnet til 16.500 n.m. Men etter at seilingen i Middelhavet ble redusert og den også blir noe redusert i Karibien, antas den totale turen på å bli ca 15.500 n.mil.  Det vil med andre ord at vi er kommet ca halvveis på turen  -  i utseilt distanse.  Det er ca 7 måneder siden Coulant forlot Moss, men den er ikke beregnet tilbake til Moss før månedsskiftet september/oktober i 2011.  Dvs at vi har lengre tid på å seile den siste halvdelen på, men da har vi ingen lange havseilaser over flere uker som drar opp distansene per måned, uke eller dag.

Coulant kaster loss umiddelbart over nyttår for å ta fatt på nye eventyr.  Da kommer “Færdergjengen”, dvs Ragnar, Tom Olaf, Per og Georg - gutta som skipperen har seilt Færderseilasen med i 28 år med - og vi har tatt sikte på å seile St. Vincent og Grenadinene i ca 2 uker.  Alle de 4 gutta kan jo båten like godt som skipperen (Tom Olaf har sogar helt maken båt selv) så her skal det bli seiling for alle penga.  De har selv lagt opp en seilingsplan for disse ukene så skipperen gleder seg nå til å komme på havet igjen med et “overivrig” mannskap.

Avslutningen av ARC’en.

Som de fleste sikkert har fått med seg fra rapportene under ARC’en, ble det en lang ARC i år.  Tidenes lengste.  Men den ble gjennomført uten de store uhell (2 brakk dog masten og 1 fikk store problemer med roret, men de kom seg til St.Lucia) eller andre hendelser.  Noen fikk problemer med forsyninger da turen dro i langdrag og det er mange historier om godt sjømannskap og kameratskap med utvekslinger båter i mellom av diesel, mat, vann og sogar en dynamo langt ute i Atlanterhavet.  Siste båt inn til St.Lucia, Mariposa fra Sveits kom inn lille julaften.  En båt som hadde ligget oppankret i 3 uker og som var den ene delen av mållinjen - og som registrerte alle målganger - hadde da forlatt mållinjen og gått i havn.  Mariposa ble imidlertid registrert inn og kom inn til Rodney Bay Marina til jubel fra de andre båtene.  Mariposa hadde ikke vært på Kapp Verde og hadde således vært ute i godt over en måned da den gikk i mål.

Coulant endte til slutt på en 122 plass noe som var i overkant av våre forventninger etter at vi jo som kjent to dager “fri” på Kapp Verde og lekte turister og senere brukte relativt mye motor (noe som er tillatt, men som tidsmessig straffes hardt) da det ble lite vind på slutten og vi skulle i havn for å få med oss “den ukeslange banketten”.  Og for en uke!  Utrolig stemning i den nye/oppgraderte og fine marinaen i Rodney Bay.  Vi har fått en mengde nye venner og det skal bli artig nå å seile videre i Karibien hvor vi forventer å treffe ARC båter i nærmest hver eneste havn de nærmeste månedene.

Skipperen på Coulant var særdeles fornøyd med valg av mannskap.  Alle var var erfarne folk med tung båterfaring, men med forskjellig typer båterfaring slik at gruppens samlede erfaring var tilsvarende sterk.  De to vaktlagene, Tor/Mårten og Ulf/Per Andreas gikk 6 timers vakter om dagen (08:00-14:00 og 14:00-20:00) og 4 timers vakter om natten (20.00-24:00, 00:00-04:00 og 04:00-08:00) slik at hvilke vakttider hvert lag gikk, ble skiftet hvert døgn.  Det fungerte veldig bra.  Det var god stemning om bord hele veien, men da vinden begynte å svikte på slutten var vi alle litt lei og vi måkte på med motor for å komme i mål.  Som konklusjon må vi kunne si at vi var alle av den oppfatningen at turen (inklusive uken før og etter selve seilasen) ble akkurat det høydepunktet vi hadde håpet på.

Båten fungerte utmerket underveis og vi hadde godt med forsyninger av alle slag. Men som sagt ble det solid bunkring med diesel på Kapp Verde da det så ut til at det skulle ble en mye mer vindfattig seilas enn det det til slutt ble.  Da vi kom i mål hadde vi fortsatt 70 % av dieselen igjen på tankene.  (Husk at vi måtte i gjennomsnitt kjøre motor 2,5 timer hver døgn for å lade batteriene).

Vi produserte vårt eget ferskvann underveis (watermaker) og hadde således ingen problemer med vannforsyningen.  Ellers hadde vi nok mat og drikke igjen da vi kom til mål til at vi nok kunne ha seilt tilbake til Las Palmas igjen uten at det hadde vært nødvendig å toppe opp med nye forsyninger!  Nå skal det også sies at vi registrerte at alle om bord spiste stadig mindre for hver dag som gikk under seilasen slik at de fleste av oss (inkluderer i høyeste grad skipperen) kom i mål i en vesentlig slankere utgave enn det som passerte startlinjen i Las Palmas 21. november!  Dette var klart ingen ulempe så nå gjelder det bare å holde på den slankere utgaven!

Før seilasen var det et krav til alle båtene at de skulle ha e-mail ombord for hele seilasen.  Coulants skipper syntes det var litt vel mye mas om dette, men under seilasen ble fordelene åpenbare.  Vel fikk vi meldinger fra ARC-ledelsen - inklusive deres værmeldinger - hele veien.  Men like viktig var at vi selv hentet ut våre egne værmeldinger for akkurat det området som passet oss.  Og ikke minst: vi fikk mange oppmuntrende kommentarer og heiarop underveis og har også hatt hyggelig korrespondanse med mange kjente og ukjente.  Det var bare utrolig inspirerende - spesielt i den perioden hvor det var så lite vind at vi så at muligheten for at vi kunne måtte feire julen i sjøen så avgjort var til stede! Nok en gang:  En STOR takk til dere alle for den støtten.

Julen og nyttår på St. Lucia.

Etter den offisielle avslutningen av ARC’en den 18. desember reiste Tor hjem til sitt nye hjemland, Irland, Mårten hjem til Moss og Ulf seilte videre nordover i Karibien med sønnen Jørgen og hans båt.  Skipperen fikk besøk av familien og en vennefamilie fra Moss.  Julefeiringen ble naturlig nok vesentlig forskjellig fra den vanlige i Moss, men ble meget bra.  Det var mye “vær” umiddelbart før jul og ingen kom inn til St.Lucia uten en viss dramatikk og vesentlige forsinkelser.  Men vi har alle hatt en fin og avslappende tid og gleder oss nå til nyttårsfeiring i morgen før det blir avreiser igjen like over helgen.

St.Lucia er en sjarmerende øy og etter en lang biltur rundt om på øya og et par korte turer med Coulant (blant annet for å se den berømte Marigot Bay) er skipperen begynt å bli glad i øya.  Den er bare på ca 170 kvadratkilometer (det samme som Singapore), men har bare 165.000 innbyggere (Singapore: over 4 mill) slik at her er det “plass”.  Du møter vennlighet og godt humør hvor du enn snur deg og den Karibiske musikken er allesteds nærværende.  Deilig!!  Øya fikk et voldsomt tilbakeslag under Hurricane katastrofen for et år siden, men arbeider seg nå sakte tilbake igjen.  Effektiveiteten er ikke den samme som vi er vant med, men hvorfor i all verden skal den være det?  Haster det så voldsomt da?  Ikke her i alle fall.   

Vi koser oss her og har lest rapporter om kulderekorder i Norge og skipperen tror ingen her lengter hjem.  Selv begynner han å lengte etter å komme på havet igjen etter å ha bodd over 2 uker på land. Nå skal det bli godt med 3 måneders seiling i Karibien. 

Godt nytt år. 

Skipperen vil få takke for godt samarbeid og interesse i 2010 og ønske alle et Godt Nytt År.

Han ønsker dessuten å gjøre alle oppmerksomme på at han igjen nå bruker pav@coulant.no som mailadresse (og ikke coulant@mailasail.com som kun var en mailadresse vi brukte midlertidig når vi lå i havet).

Rodney Harbour, St.Lucia, 30. desember 2010.